Hvordan går det?

Ligger her og skriver blogginnlegg fra mobilen, Klokken er halv 8 søndags morgen, jeg befinner meg for øyeblikket i Oslo hos min tante og co. I helgene har vi nemlig fri, eller perm blir vel mer det rette ordet for det er langt fra fri... Angsten skal utfordres fra morgen til kveld likevel!

Ja, hvordan går det egentlig? Hva skjer med meg for tiden?

Jeg har iallefall følelser, det kan jeg trygt skrive under på. Med store bokstaver til og med og utropstegn!!!!!!
Men det er jo også meningen, jeg kan jo ikke klare å gjøre noe med angsten min hvis jeg ikke kjenner den..



Så her ligger jeg altså i sengen en søndagsmorgen, har vært våken siden halv 7 men er veldig fornøyd med det på tross av at jeg overhodet ikke kan karakteriseres som et utpreget A-menneske. For det gjengse de to siste ukene har gjerne vært å våkne minst en time før og da har stort sett bare 4 av de foregående timene vært i sovende tilstand. Og angsten er på plass som en taggete, spiss klump i magen fra det øyeblikket jeg slår øynene opp..

Det høres jo sikkert ganske vondt og ille ut og det er det jo forsåvidt. Men det er faktisk helt greit, jeg vet at det må til og så er det faktisk en ny erfaring å kjenne at jeg takler å stå i det.

Jeg som tidligere har gjort alt for å holde angsten på avstand, jeg har faktisk laget meg mitt eget lille Alcatraz der nøkkelen er kastet, murene rundt har vært skyhøye og hjernen min har fungert som en av tidenes strengeste fangevoktere. Ingen angst inn og dermed ingen Lene ut heller foruten en sjelden gang men da med de høyeste sikkerhetsanordninger på plass. Jeg har nå et opprør på gang, murene skal rives og nøkkelen skal finnes og fangevokteren skal pensjoneres, nemlig!

Og det er ikke gjort i en håndvending, for jeg har ikke dynamitt og metalldetektor. Her må muren rives stykke for stykke og nøkkelen må jeg finne ved hjelp av egeninnsats (jeg kan ikke bruke manngard engang, jobben må jeg gjøre selv) Fangevokteren har fått permisjonsvarsel men er utrolig ivrig i tjenesten og veldig glad i jobben, så vedkommende stiller villig opp på jobb grytidlig om morgenen og i helgene også (får satse på at det er de gode pensjonsvilkårene som er gulroten). Men det har allerede blitt et hull i muren og fangevokteren dupper litt av på jobb innimellom, så nå befinner jeg meg altså i Oslo og jeg har tatt toget hit.

Det hadde ikke opplevdes som en reell mulighet for noen mndr siden, heller ikke å sykle eller gå på tur alene uten mobiltelefon på et fremmed sted, eller å være dønn sliten men trene likevel for å teste ut litt hva kropp og psyke egentlig tåler, eller å bo tett sammen med 16, i utgangspunktet, fremmede mennesker, eller å ta bussen i en halvtime til en fremmed by og ikke minst bare det å tåle at angstfølelsene er der tett oppunder overflaten mye av tiden.

Så hva har skjedd på disse snart 3 første ukene?

Jeg har jobbet iherdig med å godta at angst er en følelse på lik linje med andre følelser, den er en del av det menneskelige følelsesregister i likhet med følelser som glede, sorg og sinne. Den skal egentlig komme og gå som de andre følelsene, men hos meg så står den litt på repeat for tiden fordi den har fått veldig mye pleie og oppmerksomhet.
Jeg har klart å legge vekk tanken på å bli angstfri, jeg har innsett at det er en utopi. Ingen er det!! Det er bare det at de fleste ikke gir angsten sin oppmerksomhet, ergo så tenker de heller ikke over at den er der.
Ta noen eksempel: De aller fleste vil kjenne på et eller annet hvis man skal snakke foran mange fremmede mennesker for første gang, eller legge ut på en lengre reise til et fremmed sted for første gang. Man vil kjenne disse sommerfuglene i magen fordi man skal bevege seg litt i ukjent terreng. Man vil gjerne gjøre seg noen tanker i forkant om hvordan det vil bli,det kan være både positive og negative. Man kan både grue seg og glede seg, gjerne samtidig. Men for de fleste så blir det med det, det kommer noen tanker rundt det man skal gjennom men de får passere forbi oppe i hodet på lik linje med andre tanker, de får gjerne litt ekstra oppmerksomhet siden det er noe nytt man skal gjennom men det er også alt. Man tar det som kommer, som det kommer!
Begynner man i stedet å virkelig analysere de tankene og følelsene som kommer, ta dem skikkelig fram i lyset og gi dem plass og oppmerksomhet i hode og kropp, så vil man gjerne oppleve at tankene går over til å bli bekymringer og sommerfuglene i magen blir omgjort til måker. Man gir den i utgangspunktet normale angstfølelsen/fryktfølelsen til en ny og ukjent situasjon mye plass og oppmerksomhet og da tar den selvfølgelig mye plass og oppmerksomhet logisk nok!

Så enkelt og så vanskelig er det....

Jeg har gitt angsten min myyye plass og oppmerksomhet blant annet ved å unngå og skyve unna (ikke tenk på en rosa elefant, tenk iallefall ikke på en rosa elefant med en flosshatt på hodet).


Så absolutt på tide å prøve noe nytt!!!!
Og det holder jeg nå altså på med.

Før det første så prøver jeg å bare gjøre ting nå, hoppe i det selv om det er kviafullt og skaper angst. Ikke lett altså, bare så det er sagt, for det er sterke krefter i meg som helst vil unngå for alt i verden.

For det andre så skal jeg jobbe med å gjenkjenne bekymringstanker som dukker opp i forbindelse med disse kviafulle tingene/situasjonene. De skal få komme på lik linje med andre tanker, men jeg skal ikke analysere og gruble på dem. De skal få passere og ikke ta plass og mye oppmerksomhet.

For det tredje så skal jeg jobbe med å la være å scanne kroppen min på jakt etter symptomer som kan være tegn på angst eller stress. De følelsene i kroppen skal bare få være der uten at jeg tolker dem verken som det ene eller det andre.

Det handler om hvor jeg har fokuset og oppmerksomheten min, er den rettet innover eller utover?

Jeg har de siste årene vært rimelig navlebeskuende og selvsentrert i forhold til mine tanker og følelser. De har som jeg skrev litt lenger oppe fått mye pleie og oppmerksomhet. Ikke rart at angsten har grodd som haneføtter( for de som ikke er så vel bevandret i fauna og flora, så er det et ugress som enhver hageeier med litt respekt for seg selv går til kamp mot med krum hals. Ingen enkel oppgave, for de er rimelig seiglivet. Har man ikke fått vekk hele det intrikate rotsystemet, om det så bare er en mikrsopisk liten bit... Så kommer de igjen!). Så innoverfukus er definitivt ikke et sjakktrekk når det kommer til angst!

Så det fjerde jeg jobber med er å rette fokuset mitt ut, være oppmerksom på det som skjer utenfor og ikke inni. Være mer til stede i det som skjer rundt meg, være en aktiv observatør til verden. Bruke sansene mine aktivt til andre ting enn å kjenne etter hvordan jeg har det hele tiden. Se på folk, høre etter hva de har å si istedet for å bli så fokusert på hva jeg skal si selv. Løfte hodet vekk fra navlen og legge merke til nyansene rundt meg. Hvor mange forskjellige slags grønnfarger er det egentlig ute i naturen, hvilke inntrykk, lukter og lyder ligger gjemt bak selvopptatthetsfilteret vårt?

De kaller det for atferdseksperimenter på Modum. Jeg liker den tilnærmingsmåten, målet er å vekke vår nysgjerrighet. Hva skjer hvis jeg nå tar bussen og prøver å bruke de nye strategiene i stedet for de gamle? Jeg vet ikke, kanskje kommer angsten og kanskje kommer den ikke men begge scenarioene kan gi læring. Hvis jeg ikke fikk angst, hva var det jeg gjorde annerledes enn hvis angsten kom?

Jeg jobber med å bli bevisst på at jeg har et valg, angst kommer ikke bare helt av seg selv selv om det stort sett føles slik. Jeg kan velge om jeg vil henge meg på katastrofetankene og gruble dem ut i sin fulle lengde, eller jobbe med å la være å fore dem. Jeg kan velge om jeg vil ha innoverfukus og kjenne etter(virkelig godt etter) hvilke følelser og symptomer som er til stede i kroppen min, eller om jeg heller vil jobbe med å rette fokuset utover å være mer til stede i det som skjer rundt meg, her og nå. Jeg kan velge om jeg vil gjøre ting eller unngå, det er mitt valg!

Spennende er det, til tider kan det oppleves alt for spennende. Men jeg prøver å henge med så godt jeg kan, for dette vil jeg!!!!

Så nå ligger jeg her altså med angsten gnagende i magen, senere i dag skal jeg ta bussen tilbake til Vikersund. Har egentlig lyst å kaste opp bare ved tanken, men jeg skal på den bussen og jeg skal jobbe med de nye strategiene mine både før og under bussturen. Jeg erfarer jo gang på gang at ting går veldig bra, på tross av store kvaler i forkant (som ergo har vært fullstendig bortkastet energi, det har ikke hjulpet for noe overhodet...)

Jeg kjenner at jeg lever, for å bruke ordene til en av mine hyggelige medforskere. Ikke mye flatt og følelsesløst å finne her i gården for tiden, en ekstra bonus får være det at kiloene renner av for matlysten har veket plassen for den taggete klumpen i magen.

Så hvordan det går? Jo da som sagt jeg lever, og er på vei mot noe nytt. Noe er i emning!!

Takk for at du leste!

Gode tanker fra
Lene

- Posted using BlogPress from my iPhone!

Allemann Alle..

Da er jeg på plass i det store gule huset i skogen, og jeg er langt fra alene der merkelig nok du, for man har jo en tendens til å føle det som om man er den eneste i flere mils omkrets som har litt krøll i følelsene på ymse vis. Men ved Modum Bad så oppdager man jo fort at man er mange i samme båt selv om årsak og uttrykk kan variere litt. Noen sliter med komplisert sorg, noen med ettervirkninger etter forskjellige traumer.  Andre er deprimerte og noen har prøvd å døyve vanskelige følelser ved hjelp av mat, enten ved å spise veldig mye for så å kvitte seg med det igjen eller ved å ikke spise nesten i det hele tatt. Og mange har det som meg, der angsten har tatt litt kontroll over livet og atter andre har gjerne en god blanding av både det ene og det andre. Det er menn og kvinner, unge og gamle, høye og lave, brede og tynne, lyse og mørke. Vi er fra alle kriker og kroker av vårt langstrakte land, fra alle samfunnslag og det er vel ikke en yrkesgruppe som ikke er representert der på en eller annen måte. Vi er med andre ord en god blanding, her er Allemann Alle!!

Felles for oss alle her er vel at vi ikke helt er herre i eget hus for tiden, følelsene har tatt litt over husholdningen og man må få  hjelp til å få dem på plass der de hører hjemme. De kan få komme på besøk som gjester innimellom, men de må lære å kjenne sin besøkelsestid og ikke være for lenge av gangen og vi må lære oss til å gi beskjed når det er på tide at de takker for seg og tar turen ( "Takk for besøket, det var helt greit at du stakk innom. Men du trenger ikke å gjøre det til en vane") Veldig kort oppsummert er det vel det det handler om, nemlig å godta at disse vonde følelsene er der på lik linje med andre følelser men ikke la dem få okkupere huset fullstendig som en annen tenåring med hjemme alene-fest.
Kommer nok til å skrive mer om selve behandlingen som jeg forøvrig finner veldig spennende og konstruktiv, ved en senere anledning.

 Det har allerede gått 10 dager og jeg opplever det som et veldig godt sted å være så langt iallefall. Jeg har blitt kjent med flotte, gode og ressurssterke mennesker og det er utrolig deilig å være sammen med folk som absolutt vet hva man snakker om når man snakker om disse irrasjonelle tankene og følelsene som til stadighet dukker opp og da gjerne knyttet opp til, for andre, helt dagligdagse ting som å kjøre buss, gå på butikk, hilse på nye mennesker, spise sammen med andre mennesker, gå alene på tur, snakke i telefon osv osv.
Det er så deilig å være på et sted der man kan vise seg frem som den man er fra innerst til ytterst, der det er helt akseptert at man er litt skakk (for det er jo alle andre der også) og ikke et glansbildemenneske med et liv på skinner og full kontroll fra A til Å (Det er vel en heller sjelden art av mennesket når det kommer til stykket, selv om man på enkelte sosiale medier kan få følelsen av at det er det som er det gjengse..)

Jeg er i gang og veldig glad for det!!!

Men du verden så travelt og slitsomt det er å skulle jobbe med tanker og følelser på avveie, det blir vel som å skulle gjete på en stor geiteflokk-de går ikke på linje akkurat og det gjør neimen ikke tanker og følelser heller... De lar seg dårlig styre og kontrollere, tro meg for det er jo det jeg iherdig har prøvd på i mange år! Tanker og følelser kommer og går, så min oppgave er faktisk å prøve å slutte å gjete på dem som en annen border collie og heller la dem få gå litt der de vil. For å febrilsk prøve å holde dem på en oversiktlig linje er rimelig slitsomt og virker nærmest mot sin hensikt, det er det bare å spørre en hvilken som helst border collie i gjetertjeneste om (om man har slike evner vel og merke..)

Akkurat nå er jeg faktisk hjemme for helgen, det er derfor jeg endelig har fått anledning til å sette meg ned å skrive et nytt blogginnlegg. For uten egen data og et stramt program så har det ikke blitt anledning til å få gjort det på Modum. Så jeg har altså trosset angsten og tatt toget ALENE over fjellet og det gikk jo selvfølgelig kjempefint, satt til og med og koste meg på togturen! Og det på tross av store kvaler i forkant både tankemessig og følelsesmessig. Har vært som en spent buestreng, søvnløs og småkvalm og med en actionfilm ala Armageddon surrende i hodet mer eller mindre hele tiden - du verden så god jeg er på å krisemaksimere....Fantasien er det ingenting i veien med, det er nå sikkert og visst!!

Så flott da, tenker du sikkert! Det var det... Men neida, så enkelt er det nok ikke min venn. For i det jeg hadde kommet meg vel hjem med toget på torsdagskvelden så begynte hele kostebinderiet på nytt igjen. Stoore kvaler, kvalm, uggen og søvnløs og actionfilmen (la oss kalle den for Snake on Train for var det ikke en som het Snake on Plane?? Nå har jeg jo faktisk ikke angst for slanger (kryss i taket), men panikk vet jeg jo litt om) spilles igjen på storskjerm og i 3D oppi knotten.
Og så er det da å prøve å bruke litt av det jeg har lært, nemlig å la tanker og følelser få komme og gå uten å la dem få ta så stor plass...Jeg jobber med saken og trøster meg med at Rom ble ikke bygget på en dag,     T T T, sånn er det bare. Men forandringer har jo skjedd allerede, nå gjør jeg jo ting som i utgangspunktet oppleves som umulige og så prøver jeg å tenke at det får komme det som kommer og så får man ta det derfra. Puh og pust og pes!!!

Så nå skal jeg snart tilbake til gjengen på Modum, til Allemann Alle, for å fortsette en av mitt livs viktigste jobber. Jeg er fremdeles redd og jeg er fremdeles klar!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene